Og det er greit. Jeg skylder nemlig på amerikanerne. Vi nordmenn er jo egentlig så blyge og ydmyke. Hvis noen er PR-kåte, skyldes det amerikaniseringen av samfunnet.
Truth be told, jeg var PR-kåt lenge før jeg visste at USA eksisterte.
torsdag 20. september 2012
Sårt tiltrengt skriveterapi
Jeg er sliten. Det verker i kjevene, det kjennes ut som hundrevis av bittesmå kniver stikker og vrir rundt i gommene mine. Nakkemuskulaturen er spent og føles varm, som om den var betent. Rundt hodet har jeg en imaginær hjelm, en jerngitterhjelm.
Smertene skyldes uker med tanngnissing. Tanngnissingen fører igjen til spenningshodepine, og videre nakkesmerter. Nettene er fylt med mareritt, kaldsvette, løpe-i-ost-drømmer - og tanngnissing.
Jeg er så sliten, ikke fysisk, men psykisk. Dagene mine er både for lange og altfor korte. Hverdagen føles som å vasse rundt i en tykk, seig havregrøt.
Dette semesteret har vi startet med det jeg har ventet på, og gledet meg til. Featurejournalistikk. Fortellende journalistikk, sannhet i skjønnlitterær form. Muligheten til å leke med ord, grave dypt, formidle og vekke følelser.
Det kunne vært som spansken på Sonans. Det skulle - burde - vært som spansken på Sonans. Den gangen var det noe som våknet i meg. Indre motivasjon, genuin interesse. Jeg ble hekta på spansk, jeg skrev, leste, tenkte og så TV-serier på spansk. Ekstra innleveringsoppgaver, initiativ til studiegruppe, alt var så naturlig, det var så enkelt. Dobbel sekser i spansk A-språk.
Slik var det jeg så for meg at featuresemesteret på journalistikkstudiet skulle være. Endelig hadde jeg kommet meg ut av depresjonen. Jeg var klar som en fjellbekk - nå var det min tur til å skinne.
Så kom prestasjonsangsten. Frustrasjonen, maktesløsheten, tårene.
Og tanngnissingen.
Smertene skyldes uker med tanngnissing. Tanngnissingen fører igjen til spenningshodepine, og videre nakkesmerter. Nettene er fylt med mareritt, kaldsvette, løpe-i-ost-drømmer - og tanngnissing.
Jeg er så sliten, ikke fysisk, men psykisk. Dagene mine er både for lange og altfor korte. Hverdagen føles som å vasse rundt i en tykk, seig havregrøt.
Dette semesteret har vi startet med det jeg har ventet på, og gledet meg til. Featurejournalistikk. Fortellende journalistikk, sannhet i skjønnlitterær form. Muligheten til å leke med ord, grave dypt, formidle og vekke følelser.
Det kunne vært som spansken på Sonans. Det skulle - burde - vært som spansken på Sonans. Den gangen var det noe som våknet i meg. Indre motivasjon, genuin interesse. Jeg ble hekta på spansk, jeg skrev, leste, tenkte og så TV-serier på spansk. Ekstra innleveringsoppgaver, initiativ til studiegruppe, alt var så naturlig, det var så enkelt. Dobbel sekser i spansk A-språk.
Slik var det jeg så for meg at featuresemesteret på journalistikkstudiet skulle være. Endelig hadde jeg kommet meg ut av depresjonen. Jeg var klar som en fjellbekk - nå var det min tur til å skinne.
Så kom prestasjonsangsten. Frustrasjonen, maktesløsheten, tårene.
Og tanngnissingen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)