Jeg liker oppmerksomhet.

Og det er greit. Jeg skylder nemlig på amerikanerne. Vi nordmenn er jo egentlig så blyge og ydmyke. Hvis noen er PR-kåte, skyldes det amerikaniseringen av samfunnet.

Truth be told, jeg var PR-kåt lenge før jeg visste at USA eksisterte.

Sårt tiltrengt skriveterapi

Jeg er sliten. Det verker i kjevene, det kjennes ut som hundrevis av bittesmå kniver stikker og vrir rundt i gommene mine. Nakkemuskulaturen er spent og føles varm, som om den var betent. Rundt hodet har jeg en imaginær hjelm, en jerngitterhjelm.

Smertene skyldes uker med tanngnissing. Tanngnissingen fører igjen til spenningshodepine, og videre nakkesmerter. Nettene er fylt med mareritt, kaldsvette, løpe-i-ost-drømmer - og tanngnissing.

Jeg er så sliten, ikke fysisk, men psykisk. Dagene mine er både for lange og altfor korte. Hverdagen føles som å vasse rundt i en tykk, seig havregrøt.

Dette semesteret har vi startet med det jeg har ventet på, og gledet meg til. Featurejournalistikk. Fortellende journalistikk, sannhet i skjønnlitterær form. Muligheten til å leke med ord, grave dypt, formidle og vekke følelser.

Det kunne vært som spansken på Sonans. Det skulle - burde - vært som spansken på Sonans. Den gangen var det noe som våknet i meg. Indre motivasjon, genuin interesse. Jeg ble hekta på spansk, jeg skrev, leste, tenkte og så TV-serier på spansk. Ekstra innleveringsoppgaver, initiativ til studiegruppe, alt var så naturlig, det var så enkelt. Dobbel sekser i spansk A-språk.

Slik var det jeg så for meg at featuresemesteret på journalistikkstudiet skulle være. Endelig hadde jeg kommet meg ut av depresjonen. Jeg var klar som en fjellbekk - nå var det min tur til å skinne.

Så kom prestasjonsangsten. Frustrasjonen, maktesløsheten, tårene.

Og tanngnissingen.

lillefixens dagbok

Ja, nå skal du høre! Idag har jeg hatt en utrolig interessant og spennende dag. Jeg veltet ut av sengen klokka ti, og tuslet inn på badet, hvor jeg satt på do og spilte Wordfeud så lenge at beina mine sovnet. Deretter laget jeg meg frokost: to delikate brødskiver, med utrolig spennende og eksotisk pålegg, nemlig gulost fra Synnøve Finden. (Apropo Synnøve Finden; av en eller annen grunn blander jeg denne dama med Susanne Sundfør. "Du Jon, gidde du setta på den nye fra hu Synnøve Finden?") Deretter en svær kopp med kaffe, som seg hør og bør for en journalistikkstudent, etterfulgt av meditasjon hvor jeg visualiserte at jeg noterte så ivrig fra pensumboka at blekket sprutet. Og så: Klar for pensumlesning.

Idag har jeg lært følgende:

* "Kjakan", en gammel krigshelt, er død. 94 år gammel.
* Elisabeth fryser, men trosser været og går trilletur i regnet allikevel.
* Ivar prøver å få presseakkreditering på Hovefestivalen, og Ulrikke har lyst til å bli med.
* Fotballfrue har kjøpt planter til hagen for flere tusen og har TV på loftet, og Ida Wulff skal kåre årets blondine.

Jeg har derimot ikke lært noe om pressehistorie, krimjournalistikk eller å være alene med et kamera.

Nå skal jeg drikke opp dagens tredje supersiza kaffekopp, før jeg legger meg ned i fosterstilling og skammer meg.

Javel.

Fem måneder lang skrivesperre forsøkes herved tvangsoppløst. Ikke at jeg ikke har skrevet noe i løpet av disse fem månedene. Jeg har skrevet mye, jeg. Men alle tekstene har hatt ingress, og nyhetspoeng. Og kilder. Og ikke minst; avsnitt, noe som, ufrivillig fra min side, glimrer med sitt fravær i denne teksten. Siden forrige innlegg har det skjedd en del. Legg merke til at jeg har fjernet "treningsnarkoman ernæringsgeek" fra beskrivelsen av meg selv. Konseptene trening og ernæring har i sin helhet forduftet fra min bevissthet. De siste ukene har U1, Arne Rettedals hus, UiS vært min verdens navle. Utenom skolen har jeg ikke hatt tid til stort annet enn å drite, dusje og sove. Knapt nok det. Ironisk nok har jeg gått ned to kilo etter at jeg glemte å tenke på mat og trening. Å ta seg tid til å spise er nemlig et luksusgode om dagen. Det faktum at minst halvparten garantert er muskelmasse, kan ta seg en bolle. Jeg har forresten fått meg et nytt familiemedlem. Han har lange ører, er konstant kåt, og har minst 50% av æren for at jeg ikke har mistet... ehh.. hva er sanity på norsk, egentlig? Iallefall. Min nye venn; kaninen Yoshi, har en stor del av æren for at jeg ikke har blitt innlagt på psykiatrisk sykehus denne vinteren. Sammen med en søt, liten skallet psykolog, og et mirakuløst legemiddel kalt Cipralex. Noen burde sende Linnea Myhre en kanin og tre pakker Cipralex. Nå skal jeg gå og finne ut hvor han som har fucka opp Blogger bor.