Javel.

Fem måneder lang skrivesperre forsøkes herved tvangsoppløst. Ikke at jeg ikke har skrevet noe i løpet av disse fem månedene. Jeg har skrevet mye, jeg. Men alle tekstene har hatt ingress, og nyhetspoeng. Og kilder. Og ikke minst; avsnitt, noe som, ufrivillig fra min side, glimrer med sitt fravær i denne teksten. Siden forrige innlegg har det skjedd en del. Legg merke til at jeg har fjernet "treningsnarkoman ernæringsgeek" fra beskrivelsen av meg selv. Konseptene trening og ernæring har i sin helhet forduftet fra min bevissthet. De siste ukene har U1, Arne Rettedals hus, UiS vært min verdens navle. Utenom skolen har jeg ikke hatt tid til stort annet enn å drite, dusje og sove. Knapt nok det. Ironisk nok har jeg gått ned to kilo etter at jeg glemte å tenke på mat og trening. Å ta seg tid til å spise er nemlig et luksusgode om dagen. Det faktum at minst halvparten garantert er muskelmasse, kan ta seg en bolle. Jeg har forresten fått meg et nytt familiemedlem. Han har lange ører, er konstant kåt, og har minst 50% av æren for at jeg ikke har mistet... ehh.. hva er sanity på norsk, egentlig? Iallefall. Min nye venn; kaninen Yoshi, har en stor del av æren for at jeg ikke har blitt innlagt på psykiatrisk sykehus denne vinteren. Sammen med en søt, liten skallet psykolog, og et mirakuløst legemiddel kalt Cipralex. Noen burde sende Linnea Myhre en kanin og tre pakker Cipralex. Nå skal jeg gå og finne ut hvor han som har fucka opp Blogger bor.