Halfbad girl gone painfully good

Idag kjenner jeg at jeg lider av Flink pike-syndromet. Jeg har bare gjort snusfornuftige ting: Stått opp halv syv, vært på lesesalen og jobbet med pensum i nesten 7 timer, laget sunn fiskemiddag, vasket klær, tatt oppvasken, betalt en regning, laget sunn matpakke til i morgen. Og så videre. Jeg har til og med fylt ut et organdonorkort og puttet det i lommeboken min. Det er hakket før jeg avventer glorie i posten.

Moder Teresa-tendensene startet i går morges. Jeg var på vei til Forus for å levere bilen på service. Ikke hadde jeg rukket å spise frokost, ei heller hadde jeg hatt min sårt tiltrengte morgenkaffe. Jeg var søvndeprivert, sulten og desillusjonert - det var rett og slett en nitrist tirsdagsmorgen.
Anyways, klokken var 08:33, Jonas var levert i barnehagen, og bilen skulle være levert på service senest 09:00. Det forespeilede ta-buss-hjem-fra-Forus-på-tom-mage-scenarioet gjorde meg semisuicidal, men så fikk jeg en lys idè. Storesøsteren min bor på Bogafjell, jobber på universitetet og begynner på jobb klokka ni. Med andre ord var det en ganske god sjanse for at jeg kunne sitte på med henne. Men den gang ei. Storesøster forkynte med rusten sag-stemme at hun hadde forsovet seg, at hun ikke hadde bil idag, og at hun skulle være på kurs om nøyaktig 27 minutter.

Da våknet Byggmester Bob-instinktet i meg. Du vet, Byggmester Båååå-åbb, kan det fikses, Byggmester Båååå-åbb, klart det kan. Jeg ringte verkstedet og fikk utsatt timen, kjørte til Bogafjell med en konsekvent hastighet på fem over fartsgrensen, plukket opp storesøster, kjørte henne til byen med varierende hastighet fra ti på til femten over fartsgrensen, alt etter hvor mye jeg glemte meg fordi vi lo og pratet, og nøyaktig 12 minutter over 9 var hun på plass på kurs. Dette etterlot meg av en eller annen grunn med en lykkelig følelse av tilfredshet, og med fornyet lyst på livet kjørte jeg til Forus med stjerner i blikket og englekor i bakhodet.

Resten av dagen forløp med et energinivå og en effektivitet som for utenforstående må ha gjort meg totalt ugjenkjennelig. Jeg fikk gjort tusen småting som har ligget i bakhodet og plaget meg lenge, og når jeg stod opp i dag lå alle forhold til rette for en god og avslappende dag, med henslengt eksamenslesing i joggebukse, et par nye episoder av favorittseriene mine, og kanskje en aldri så liten luftetur om kvelden. Det var bare ett problem: Når jeg først girer opp i femte, da blir jeg kjørende i femte konstant, helt til jeg kræsjer og brenner, eventuelt går tom for drivstoff. Jeg kjører og kjører, til jeg er kommet langt forbi svenskegrensa og milevis inn i de Värmlandska skogarna, og bensinslangen ryker selvsagt når jeg er 8 mil fra nærmeste verksted. Det er bare å gjemme paranøttene inni mikrobølgeovnen og håpe på det beste.

Forresten slapp jeg å kjøre buss. Det lønner seg å være snill :-)